Den store styrkeprøven

Soloseier til Jonas Orset

I går var en av mine mest vanvittige dager på sykkelsetet. Jeg hadde bestemt meg for å delta i eliteklassen under årets Styrkeprøve, fra Trondheim til Oslo. En 540 km lang tur. Førstemann til Oslo. Det skulle virkelig bli en episk opplevelse.

LES FØRST FRA LANDEVEI: Styrkeprøven - Selvsikker fjorårsvinner

Grytidlig start
Starten for oss i eliteklassen gikk tidlig morgen, 05.45. Verre var det for ekspresslagene som begynte allerede i 04-tiden. Jeg hadde tilpasset meg dagene i forkant med å stadig legge meg tidligere og stå opp før, slik at det ikke skulle bli like brutalt å starte før hanen gol. På fredag stod jeg opp 05 og trente fra 06.15.

Første pri da klokken ringte 04 var å få i seg kaffe og et par porsjoner havregrøt. Jeg pakket sammen sakene og gjorde meg klar. Kamerat Kent Erik Harridsleff hadde fått fotograf-jobb for Styrkeprøven og ordnet hotell til oss begge og lånebil. Han tok dermed av seg bagasjen og jeg slapp unødvendig styr. Perfekt.
Starten gikk presist og en gruppe på 60 ryttere trillet ut fra Trondheim Torg lørdag morgen kl 05.45. Neste stopp: Oslo.

Rulla går
Etter vi kom oss ut fra gamle Nidaros satte vi raskt i gang rulla. Med 50 ryttere som alle tenkte det er langt til Oslo gikk det ikke fort, men farten økte gradvis sørover dalen. Enkelte ryttere fikk faktisk problemer i noen av rittets første bakker, så feltet minsket raskt til 40 menn.
Tiden gikk og kilometerne fløy. Snart nærmet vi oss stigningene oppover mot Oppdal. Etter et kollektivt tissestopp ble farten for første gang skrudd opp. Jeg ville sammen med Atle Thoresen teste rytterne litt og holdt en grei driv oppover. Tyskerne falt av og vi var snart nede i 22 menn - alle landsmenn.
Ved Oppdalsporten var det ekspresstopp med flaskebytte og anledning til å fylle opp med energibarer. Det var også morro å se at min grandonkel Jon tok turen ned for å se oss passere. Han og tante Ingrid hadde huset meg og Kent Erik på vei opp fra torsdag til fredag. Jeg rakt knapt å si hei før vi igjen var på vei sørover.

Dovregubbens hall
Ikke langt etter Oppdal begynte løypens største utfordring. Bakken opp til Dovrefjell er periodevis temmelig bratt, og jeg så igjen mitt snitt til å tynne ut feltet. Det var langt til mål, men jeg synes det var liten grunn til å være altfor mange. Færre ryttere ga meg bedre kontroll over rittet og gjorde også at det ble mindre tid til å hvile og spare krefter. At rittet ble hardt fristet, tro det eller ei.

Jeg dro på og fikk bl.a. hjelp av OSIs Asbjørn Slagtern Fjellvåg til å holde oppe farten. Vi ga oss ikke før vi var nede i 16 ryttere, et godt antall for å holde god hastighet nedover dalen. Og først etter et kort flaskestopp på Hjerkinn, utallige kilometer over Dovre (det føltes evig langt) og en rask utforkjøring forbi Dombås fikk vi virkelig dreisen på rulla og kilometerne rant unna.

Evig langt
Nedover Gudbrandsdalen begynte jeg å forstå hvor sinnsykt langt rittet faktisk var. Vi passerte 240 kilometer og årets lengste tur var et faktum. Selv om vi holdt god fart gikk kilometerne saktere og saktere. Det var forfriskende med enda et kort ekspresstopp på Kvam etter 262 km. Da var vi halvveis og hadde vært ute over 7 timer! Ekspresstoppene var som navnet tilsier; ekspresstopp. Vi var lynraske med å kaste gamle flasker, ta 2-3 nye flasker, en haug med barer og gel, samt et rask tissepause før vi igjen var tilbake på veien. Hver stopp tok i underkant av halvannet minutt. Ingen hvilepause med andre ord.

Tilbake på veien og flyten i gruppen var tilbake. Kilometerne gikk ikke spesielt fort uansett, slik føltes det i alle fall. 280 kilometer, 290 kilometer, 300 kilometer. Vi kunne telle nedover, men enda var det laaaangt til Oslo. En liten milepæl var det uansett å passere 310 kilometer og gå inn i historiske kilometer for min del. Aldri før hadde jeg syklet så langt. For hver meter satte jeg ny rekord.

I kjente trakter
Vi begynte å nærme oss Lillehammer og jeg følte meg mer og mer hjemme. Vi syklet i kjente trakter og endelig var vi på småkuperte sideveier som ga litt variasjon fra den jevne bankingen på E6. Jeg benyttet igjen anledningen til å pushe litt opp bakkene. Både for å få av de som var mest slitne, men også for å forhåpentligvis gjøre konkurrentene litt sure i beina. Jeg derimot følte jeg helt ypperlig. Feltet ble redusert til 12 mann.

Når jeg passerte min personlige langdistanserekord hadde jeg smått fryktet at jeg også ville føle meg seigere og noe tom for energi. Det gjorde jeg ikke og jeg hadde enda massevis å gå på. En haug med Squeezy-produkter var med i lommene ut fra Trondheim. Jeg hadde vært flink til å drikke, spise og tok også Crampfix underveis. Ikke fordi jeg akkurat har pleid å slite med kramper, men fordi jeg ville unngå unødvendige muskelspenninger og bevare en avslappet og fin benmuskulatur. Det fungerte. Snart var Lillehammer passert og vi nærmet oss Biri og ny ekspresstopp.

Alvorets time
Jeg hadde planlagt det i lengre tid. Etter jeg hadde drukket opp flasken jeg hadde på ryggen var det tid for å virkelig tyne ut feltet. Det var 15 mil til mål, men det kjentes ut som finalen. Kanskje var jeg litt hissig på grøten.

Litt etter Gjøvik la jeg for alvor krutt i pedalene. Kanskje kunne jeg klare å dele feltet i to, slik at vi kom ned i en gruppe på 5-6 mann. Ingen vits i å vente til Olavsgård. Et ganske solid rykk, og det var tydelig at gutta bak var litt lei av mine sprell. De lot meg gå. Ingen ville følge. Da jeg først snudde meg hadde jeg 100 meter. Jeg roet meg noe, men beholdt flyten. 300m. Hva skulle jeg gjøre? Det var enda 130 km til mål. Skulle jeg vente?

Jeg viste at det var voldsomt langt til mål og det hjalp ikke at det var mye motvind sørfra. Uansett, når jeg først hadde 300 meter kunne jeg like gjerne presse gutta bak til å jobbe litt for å kjøre meg inn. Det var bare å holde et behagelig trøkk. Ikke for hardt, og ikke for rolig heller. Jeg fant flyten og luken vokste.

Kan dette holde?
Langs Mjøsa hadde jeg en meget bra flyt. Plutselig stod legenden Ola Morken langs veien. Det motiverte til å gi på. Der langs veien var mine foreldre også. De sekunderte og inspirerte. Samtidig måtte jeg holde igjen. Det var 9-10 mil til mål og jeg ville ikke satse alt på et kort. Ble jeg hentet skulle jeg enda ha litt krefter til slutten.
- Du leder meg 4 minutter, sekunderte min far meg.
- 4 minutter? tenkte jeg. Det er en god ledelse som de skal jobbe godt bak for å hente.
I Minnesund var det igjen flaskestopp. Egentlig hadde jeg planlagt å stå over, men etter solo-raidet trengte jeg all mulig energi jeg kunne få. Jeg tok en lynrask stopp der jeg tok to flasker og tre gel og var i gang igjen i løpet av 15 sekunder.

Seige sletter
Innover mot Eidsvoll åpnet landskapet seg opp og jeg fikk virkelig kjenne på vinden. Det var vanskelig å holde noen fart over 35 km/t på slettene. Hadde det vært stille hadde jeg nok holdt nærmere 43-45. Det motiverte å ta igjen ryttere som hadde startet tidligere på dagen. Jeg følte jeg hadde rakettmotor da jeg passerte. Det var bare å jakte på ryttere, en etter en.
Nye tidsdifferanser fortalte om at de 10 rytterne bak hadde begynt å hente tid. Det nærmet seg kun 2 minutters ledelse og var enda 5-6 mil til mål. Men jeg tenkte teknikk, gode tråkk og flyt, og stresset ikke, kun jobbet videre.

Like før Jessheim hentet jeg Ullensaker CK. Dette var et ekspresslag som hadde startet kl 04.50 fra Trondheim. Laget ga meg noe ly for vinden, men farten dalte også. Det var ingen stort poeng å gå forbi umiddelbart, for i motvinden ville jeg ikke klare å sykle fra dem, og det ville da bare bli krøll. Laget tok det usedvanlig pent gjennom byene og i bakkene, spesielt da det var mye trafikk. De hadde derimot bra fart på flatene. Det er vanskelig å si om det var en fordel eller ulempe for meg å sitte noen mil med dem. Uansett tok konkurrentene bakfra inn mye tid, så kanskje hadde det vært raskest å ikke bli hindret.

En siste utblåsning
Jeg satte opp farten i Frognerbakken 30 km før mål. Da var det adios til UCK og jeg fortsatte på egen hånd. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde 1 minutt og 20 sekunder til de bak. Kilometerne rant unna ned forbi Skedsmo. 25km. 20km. 15 km. Olavsgård.
En siste utblåsning var bakken opp fra Olavsgård på E6. Jeg fant raskt en bra flyt og følte virkelig at jeg fikk jobbet bra. Samtidig var jeg livredd for at jeg skulle se konkurrentene nærme seg bakfra. Hadde jeg først syklet 10 mil alene skulle jeg i alle fall ikke bli tatt igjen nå!
På toppen og jeg kunne ikke se dem. Det så lovende ut. Jeg tenkte tanken: Dette vinner jeg, men jeg slo den raskt unna. Dette er ikke over før jeg passerer mållinjen. Hold fokus, gjør gode tråkk, pust godt og ikke stress. Det er lett å bli stresset i en slik situasjon og man kan oppleve en choke-effekt. Det var ikke så mye som skulle til. Energinivåene begynte å bli temmelig lave.
- Ikke stress, så holder det.

En herlig følelse
Jeg holdt roen og jobbet meg gjennom motvinden inn til Valle Hovin som førstemann i eliteklassen. Etter 540 km og over 10 mil i solo-brudd var det en utrolig god følelse. Det var både emosjonelt og en stor lettelse. Jeg hadde sett på meg selv som den store favoritten, og for min egen del var det viktig å lykkes. Spesielt var det morro å se så mange kjente heie langs veien og gratulere meg i mål. Ikke minst min egen familie. Jeg setter stor pris på støtten. Uten dere hadde det vært nærmest umulig å holde unna i motvinden. Takk!

Spesielt vil jeg også overrekke en takk til kamerat og support, Kent Erik Harridsleff, Impuls Helse for behandling inn mot rittet, Squeezy som holdt energilagrene oppe og utstyret fra Trek/Bontrager som virkelig fungerte 100%. En takk også til arrangørene av Styrkeprøven som virkelig sørget for et profesjonelt arrangement med gode rammer. En utrolig dag på sykkelen og inntrykkene sitter tykt utenpå huden også dagen derpå. Dette var virkelig en opplevelse, ekstremt langvarig, men også full av inntrykk. Episk.

Litt morro var det også å ta ledelsen i Gran Fondo World Tour, en serie av 5 Gran Fondo-ritt i 3 kontinent. Neste ritt er i september i Barcelona. Om jeg skal forsøke å forsvare den får vi ta en vurdering på i løpet av sommer.]Litt morro var det også å ta ledelsen i Gran Fondo World Tour, en serie av 5 Gran Fondo-ritt i 3 kontinent. Neste ritt er i september i Barcelona. Om jeg skal forsøke å forsvare den får vi ta en vurdering på i løpet av sommer.
 

Nyheter

IK Hero er stolte over å ha landets beste banesyklist. Anita Stenberg har vunnet alt som kan vinnes i Norge og satser...
Det var duket for en episk avslutningshelg med gateritt, tempo og grusritt i Hamar og Stange. Hero stilte mannsterke på...
Elitelaget til Hero har i helgen vært i aksjon utenfor Horten i Vestfold. Tradisjonsrike Roserittet bestod av temporitt...
Eliterytter Jonas Orset viste seg som den sterkeste i årets Gran Fondo World Tour og vant rittserien sammenlagt foran...
To av klubbens landeveisryttere fra elitegruppen var for anledningen invitert til å kjøre UCI 2.2 etapperittet Baltic...
I helgen kjørte jeg Norseman for første gang. Fulldistanse triatlon med 5500 høydemeter og som regel utfordrende...
I helga var det duket for Karlstad Triathlon (halvdistanse). Ankom Karlstad på lørdag ettermiddag i strålende sol...
I går var en av mine mest vanvittige dager på sykkelsetet. Jeg hadde bestemt meg for å delta i eliteklassen under årets...
I helgen har Norgeseliten vært samlet i Eidsvoll for å måle krefter. Sammen med Team IK Hero har det vært en...
Da er Enebakk Rundt 2017 historie. Det ble i underkant av 1500 deltakere som syklet ut fra Skullerud i overskyet friskt...