Her er en oppsummering fra Europamesterskapet i Konya, Tyrkia, som ble arrangert 1. til 4. februar.

Denne gangen var vi et litt større team som reiste. Det var meg, Nora Tveit og Tim Pettersen, sammen med lederstaben Kenneth Berner, Sebastian Kartfjord og Atle Kålsvoll.

Selv skulle jeg sykle scratch, omnium og poengritt, Nora syklet eliminasjon, og Tim syklet sprint og keirin.

Det ble et mesterskap med gode sportslige opplevelser, en del reisekaos for mange nasjoner, og en sølv medalje for min del 😊

Oppkjøring og reise

Oppkjøringen denne gangen var på Mallorca. Banen hadde vært stengt i fire måneder for utskifting av lys, men åpnet 2. januar (noe som aldri er sikkert, da ting ofte går i spansk tempo). Ironisk nok viste det seg at det tyrkiske herre landslaget også var der. De ønsket å dele trening, noe som fungerte innmari godt for min del.

Det ga meg veldig god matching mot de 3 tyrkiske herrene, og det var gøy å få litt andre type ryttere å trene med.

Selve reisen til Konya var kronglete, men for oss gikk det overraskende bra. Mens mange andre nasjoner slet med sykler og bagasje som ikke dukket opp på grunn av flykapasiteten fra Istanbul, kom alt vårt utstyr frem som planlagt. Vi hadde dog også vært litt smarte, og valgte å ankomme 1-2 dager før den «store innreisedagen». 
Her kan det bl.a. nevnes at flyet fra Istanbul har en kapasitet til å ta 30 sykler, og som et eksempel har bare Tyskland minst 50 sykler, og minst 50 spesialbagasjer.

Konkurransene

Scratch (1. februar): Et ritt jeg har litt blandede følelser med. Jeg synes jeg gjorde mye perfekt og var egentlig kjempefornøyd med gjennomføringen, men ikke så fornøyd med sluttresultatet. Jeg ble nummer seks, som sånn sett er et ganske greit resultat, men ikke det man drømmer om når man sikter etter stjernene.

Belgia var modig og gikk i brudd syv runder før mål og holdt hele veien hjem, så all credit til hennes seier.
Jeg lå i perfekt posisjon til å kunne komme på pallen, da jeg lå som nummer to bak Storbritannia som lå og tauet. Men når det var to runder igjen til mål så får hun en hjerneblødning og finner ut at hun skal vingle oppover i banen, og jeg går da med henne fordi jeg har hjulet mitt på feil side, og dermed kommer det et tog under oss i full fart til mål. Jeg får most meg med, men ender da som nummer seks.

Omnium (3. februar): En fantastisk dag hvor ting virkelig fungerte. Jeg startet kanskje litt overivrig i scratch, og starter spurten med 4 runder til mål. Det var litt i overkant lang, og jeg stivnet på slutten, men ble nummer åtte.
Etter en sterk 3. plass i tempo, kom høydepunktet i eliminasjonsrittet. Jeg navigerte godt i kaoset og syklet inn til seier!

Før det avgjørende poengrittet lå jeg som nummer tre. Jeg sikret 22 poeng underveis – noe av det meste jeg har tatt i et omnium ved kun å spurte – og sikret sølvmedaljen i den siste spurten!

Omnium var en lang dag, med hele 13 timer ute på banen. Det å ta med seg sølvet var skikkelig stat!

Dette er min sjette EM-medalje totalt, og jeg har nå tatt medalje fem år på rad.

Poengritt (4. februar): Den siste dagen var beina pinnestive. Jeg hadde ikke "punch" eller trykk i pedalene etter en lang dag i går, så det ble en kamp for å klamre seg fast. Det holdt til en 7. plass, noe jeg er godt fornøyd med ut fra forutsetningene.

Veien videre

Nå venter en kort treningsperiode hjemme før jeg drar til Perth i Australia om drøye to uker for sesongens første verdenscup. De neste månedene blir det fullt fokus på verdenscupene, som går i hhv. Australia, Hongkong og Malaysia.