Planen var NM, men ettersom at vi har flotte portvoktere i denne sporten vår lot ikke det seg gjøre.

Uansett så møtte jeg opp like forspist som alltid og i den flotteste tempodrakta en enkel kar fra bygda kan drømme om.

Uten å forgripe begivenhetens gang, kan jeg med trygghet si at YKK var den store vinneren for dagen.

Selveste Justinas Levieka (verdens beste ultrasyklist) var nedgradert til langer og stod ca halvveis og ventet på meg med en flaske og grov trakkasering.

Det var meldt masse regn før og under rittet, noe som passer mine huleboer-gener utmerket. 

Den noe pjuskete dieselmotoren som ikke har vært EU-godkjent på en stund fungerer best vannavkjølt, så her var det bare å få på hvite hansker og sette i gang.

Starten for TSR gikk som det pleier. Alle kjører som elsparkesykler i Oslo-semtrum for å få en god posisjon inn på første stiparti.

Jeg har mye erfaring fra TSR og vet at en slik hard start skal ikke jeg være på da det blir for kostbart en time senere.

Så jeg la fra meg all fornuft og jaget på de som startet hardest…

Heldigvis så er det mange syklister som bruker mye mer tid på å trene seg sterke enn å trene på teknikk.

 Så etter en liten stund, med skikkelig god og knotete sti som var sleip som ål, kunne jeg starte å plukke plasser. Sakte, men sikkert steg jeg i gradene.

Mange hanket meg inn på de korte gruspartiene som jeg brukte til å få tilbake syn og hørsel, men jeg huket dem inn igjen så snart vi kom på sti.

Etter ca 2 timer var det bare å plaske seg over målstreken til P3 i klassen 30-39 og P4 over-all av alle som kjørte 1 runde.

Godt fornøyd, men må vente enda et år for å komme meg under den magiske 2 timers grensa.

Mvh. Michael O. Cook